SEPARATUTSTILLING

*KUNSTHALLEN
TRAFO KUNSTHALL

Utstillingen står til 12. januar 2025

Åpent onsdag - søndag, 12.00 - 16.00

KUNSTNERISK URKRAFT

Olav Ringdals arbeider dirrer av energi utsløst av spenning mellom orden og kaos. Som kunstner representerer han en urkraft som gjennom hele sin virksomhet har utfordret tilvante estetiske forestillinger som hva som er skjønn, harmonisk og god form.

Utgangspunktet er ofte en presis geometrisk form, som blir spaltet opp, vridd, vrengt, kastet rundt på og etter hvert vokser til et komplekst konglomerat av uten å gå i oppløsning. En ordinær, kjedelig firkant eller en sirkel, forvandles gjennom disse permutasjonene til en interessant og levende form. Det er en balansegang på slakk line; Det krever en kontroll av virkemidler som er ytterst krevende. I lys av dette, er det ikke til å undre seg over at Ringdal er beundret av kolleger for sin integritet og sin standhaftighet. Han insisterer på å bære fram sine egne visjoner og ideer.

Ringdal studerte på 1980 -tallet ved kunstakademiene i Trondheim og Amsterdam og hadde studieopphold i Berlin. Han utviklet sin profil i et miljø der dekonstruksjonen av modernismen fyrte opp under diskusjoner som dreide seg om maleriets videre skjebne og implosjonen av medier. Ringdal ble preget av en tid som åpnet for at kunst som baserte seg på å arbeide i flaten og tredimensjonal skulptur var i ferd med å brytes ned under inntrykk fra performance og installasjon. Dialektikken mellom forståelsen av visuell kunst som god form og kunst som kommunikasjon sto i brennpunktet. Viljen til å utforske symboler og skape nye og personlige fortellinger presset seg fram. Han tilhører den siste analoge generasjon, før informasjonsteknologi, digitalisering og skjermbasert kunst tok overhånd.

Allerede i studietiden fremsto Ringdals kunst som en undersøkelse av kunstens virkemidler, materialer, ideer og grenser. 1980 – årene var en god skole for å møte de voldsomme endringer som har inntruffet på kunstscenen de neste tiårene. Ringdal studerte i en periode der en akademisk tradisjon med vekt på håndverkskunnskap, materialkunnskap og sjangerforståelse, ble utfordret av en dreining i retning av å vektlegge kunstens teoretiske og idemessige aspekter. Unge kunstnere in spe ble eksponert for diskusjoner om kunst som kommentar til samfunnet og de fikk innsikt i kunstverdenens irrganger og fallgruver.

Når Ringdal inntar Trafo med en utstilling som kretser om «Rotvelt» som fenomen og forestilling, tar utstillingen opp i seg kunstnerens forhistorie på samme tid som vi aner at rotvelt er et symbol på vår egen tid. Hva man kunne tro var stabile verdier og rammer for tilværelsen veltes. I utgangspunktet er en rotvelt et tre som er blåst overende, så roten reiser seg vertikalt, mens stammen ligger nede. I billedkunsten ble det å velte hva som kan oppfattes som sterkt tidlig under modernismen et uttrykk for at ideen om monolitten som reiser seg som en bauta eller en pæle sett på som et bilde på et foreldet ideal. Kunsten skulle ikke lenger løfte seg ut av det hverdagslige og stå som et uttrykk for styrke og makt. Etterkrigstidens malerier forlot gjerne veggen og utfoldet seg på gulvet og skulpturer ble formet som lave benker eller humper i terrenget. Ringdals rotvelt transformerer denne tradisjonen som nådde sin kulminasjon ned minimalismen på 1960 – tallet over i en maksimalistisk form. En form som formidler den voldsomme kraften som ligger i dramaet når et digert tre går over ende.

Treet som velter er et drama som kan tolkes i mange retninger; Symboliserer treet livet som går over ende; er det tilværelsen som blir revet opp på rot eller er det en kamp i naturen der treet må gi tapt for en kraft som er sterke enn seg selv? Tolkningene kan strekkes til å gå rett inn i den aktuelle debatt om identitet; har mennesket røtter eller føtter? Det å slå rot er i det perspektivet forbundet med et ønske om stabilitet og orden, mens det å slå rot for andre er uttrykk for stillstand og åndelig latskap. Rotvelten har på samme tid en dimensjon av noe sårbart og utsatt, men varsler også om forandring og nye muligheter. Et veltet tre er i naturen hjem for nytt liv.

Olav Ringdal, Rotvelt, 2023 - 2024
Foto: Katinka Goldberg

Umiddelbart er et fortettet rotsystem som brer seg under bakken i en sirkel ut fra et midtpunkt, et bilde på forholdet mellom et sentrum og periferien; Sirkelen er som form et av de sterkeste symboler på en sluttet, oversiktlig og et samlet univers. Når Ringdal tar for seg denne gestalten og presser den mot grensen av oppløsning og undergang, er det i tråd med hvordan han gjennom hele sitt verk har bearbeidet problemstillinger knyttet til bildets og skulpturens avgrensning. Formen er i ferd med å gå under og løse seg opp, men holdes i et fast grep fra kunstnerens hånd.

Røtter og hår er begge deler fiber. I sine tidlige verk problematiserte Ringdal ikke bare blindrammen og rammens roller for opplevelsen av bildet som en avgrenset virkelighet, men ikke minst tok han fatt i bildeplanet ente det var laget av lerret, en dyne eller et tau. Nedbrytningen av skillet mellom maleri og fiberkunst, var et utbredt fenomen tilbake til 1960 -tallets minimalisme og peker frem mot den sterke posisjon fiberkunst har i dag. Assosiasjonene til fiber hos Ringdal, kan forstås som en kommentar til denne utforskingen av forholdet mellom kunstverk, material, teknikk og sjanger. Det fysiske i verkene vitner om en kunstner som liker å føre sammen materialer på måter som kan framstå som kontrastrik og voldsom i uttrykket med tydelige spor etter arbeidet. Det er ikke en tilfeldighet at Ringdal som junior ble utropt som Sunnylvens fremtidshåp i skisporet, før kunsten tok ham.

Kropp og kroppsutfoldelse er et viktig tema i Ringdals kunstnerskap. Mye av hans kunst har hatt assosiasjoner til innvoller og hud som spennes og spjæres. Det voldelige aspekt ved den splintrede formen ligger latent hele tiden. Kunstneren er til stede ikke bare i form av hvordan han bearbeider materialer og form i verkene. Et av de mest karakteristiske trekk ved Olav Ringdal er hans viltre og krøllete hårmanke, som spesielt i unge år sto som en uregjerlig krans om hodet. Rotvelten som skulptur og tegningene kan også tolkes som kunstnerens selvportretter.

Tekst av Øivind Storm Bjerke.